Lag årbok som en interiørdesigner: Ainas beste råd

Årboken hennes starter på begynnelsen av året, men den er ikke strengt delt inn i måneder. I stedet er den organisert etter hva som har skjedd i løpet av året: døtrene som flyttet til Paris og Milano, 17. mai-feiring, 80-årsfeiring med storfamilien, spennende jobbprosjekt og et minneverdig frieri på nyttårsaften. Hver hendelse har fått sitt eget lille «kapittel», slik Aina kaller det.

–Jeg har ikke vært så streng på datoer og detaljer. Bildene snakker for seg selv, litt som i et tradisjonelt fotoalbum, sier hun.

Hun brukte en designmal som lot henne kombinere sider med ett enkelt bilde, sider med tre mindre bilder og sider med bare tekst. Variasjonen gjør boken både luftig og behagelig å bla i.

–Jeg synes hvite sider gjør at bildene kommer best frem. Den hvite, matte overflaten blir nesten som en passepartout rundt hvert bilde, konstaterer Aina. Boken er både et estetisk objekt i hjemmet og en sentimental minnebok som rommer et helt år med liv.

Like viktig som utvalget av bilder, var hvordan de ble satt sammen. I Paris-kapittelet valgte hun seks bilder over to sider: alt fra en hund med silkeskjerf på restaurant, til datteren som plutselig så voksen ut i en hatt kjøpt på bruktmarked. De unike øyeblikkene kombinerer hun med bilder av mat og byens arkitektur.

–Omgivelser, smak og folk, det er oppskriften på en god fotobok!

At Aina valgte formatet Stor, var ingen tilfeldighet. Som interiørdesigner er hun opptatt av helhet og balanse i rommet. Da sier det seg selv at boken måtte være stor.

–Det var viktig for meg at fotoboken tar litt plass. Den skal få hedersplassen på salongbordet og synes godt. Og dette er en bok som betyr noe ekstra – en praktbok – så den måtte få lov til å være stor.

Det som kanskje gjør Ainas årbok så fascinerende, er evnen hennes til å vise hva som betyr noe, uten å forklare alt. Hun forteller om et bilde av en halvspist brødskive på en rutete rød duk, tatt da datteren flyttet til Milano.

–Den duken minner meg om vårt første måltid der. Man trenger ikke alltid vise de store tingene. Et enkelt bilde kan ta deg rett tilbake til et øyeblikk. Og det inviterer andre inn uten at man forteller hele historien.

Aina vurderte lenge å bruke bare ett bilde per side, men merket raskt at hun trengte fleksibilitet for å fortelle historiene sine. Derfor kombinerer hun store, luftige sider med små collager.

Hun har også latt seg selv være fleksibel i strukturen. Selv om boken stort sett følger året, har hun lagt inn et «litt av hvert»-kapittel på slutten – en slags oppsamlingsside.

–Jeg var så godt i gang, og det var litt synd å avslutte prosjektet. Og jeg hadde jo flere bilder jeg ville bruke. Så da ble det et rom for alt mulig. Det er også lov!

Hjemme hos Aina er årboken en levende del av hjemmet. Den ligger fremme, tilgjengelig, inviterende. Familie og venner skal kunne bla i den når de kommer på besøk.

–Hverdagen går så fort. Livet går bare fortere og fortere for meg. En fotobok er en måte å stoppe opp litt, puste, være til stede.

For døtrene hennes har slike bøker hatt stor verdi. Hun ga dem hver sin fotobok til konfirmasjonen, og de har den fortsatt.

–Det er en gave som krever litt innsats, og det er mye kjærlighet i det. De fotobøkene har de fortsatt med seg!